Reality is fake. Trust your fantasy.

Det er jo ingen stor nyhet at jeg lever et dyreliv. Og det har heller aldri vært noe sjokk at dyrene mine har en tendens til å bli like utagerende merkelige som meg .. Bare se her!



Herregud så dårlig jeg har blitt på bloggfronten! Det hjelper lite å si at jeg har tenkt tanken mange ganger, når det ikke har ført til noe produktivt. Som noen sikkert har fått med seg, var jeg russ i år. Nå finnes det svært få bilder av meg i russeoutfit, og takk f*en for det, russebukse er frryktelig lite pent!

Som seg hør og bør når man er russ, og egentlig også ellers, ringer man inn nasjonaldagen med en real fyllekule. Som sagt, så gjort! Vorset ble holdt hos en anonym stakkar, og drikka mi forsvant mer enn fort nok, både ned min egen hals og en god del andres. Hele greia var en slags avskjeds-grille-greie for mannen til Lana, som snart reiser til uggabuggahland. Litt bilder ble tatt, og her er et lite knippe. Enjoy!

Tom prøver å dykke ned i pottis-posen. Vellykket.

Jenny liker også potetgull, Stian har fått øye på noe.

Hanne og Lana, fineste frøknene på hele kalaset!

Ole, hedersgjest og blid som en spellemann!

Radarparet med hvert sitt colgatesmil!

Nesten hele gjengen samlet i én sofa, ordentlig intimt og trivelig!

Mrs.Black og Donkey, sistnevnte med blomst i håret. Eneste russ til stede!

Hva skal jeg si .. Og dette var tiidlig på kvelden. Født sånn, støtt sånn!

Mija og Larsen fant musikken helt klart fengende ...

Siste bilde. Aner ikke hva vi holder på med egentlig, men glassene var fortsatt fulle, ser jeg!

Passelig ukomfortabel foran kameraet der ja. Heldig med bildet!

I dag har russeavisen kommet, og tradisjonen tro er det et portrett for hver og en av årets russ. Jeg ler når jeg leser mitt eget, og er ganske fornøyd med bildet det gir av meg. Så, her kommer det:

Hørt om den gangen jenta sovnet med ansiktet ned i potetmosen? Eller den gangen hun lekte mus og dyttet en usynlig bil opp en bakke? Eller kanskje den gangen hun tryna på sykkel og fikk halve ansiktet skrapt bort i asfalten? Jenta som dengte det yngre søskenbarnet sitt med en gul fluesmekker for å få viljen sin, som tok ponni i stedet for bil til barnehagen og som ble lei av gutter før hun i det hele tatt rakk å bli interessert i dem? Eller jenta som var så svær i kjeften at hun aldri helt visste når hun skulle være stille?

Det er lenge siden hun sovnet med ansiktet i frokosten og tok rennafart med sykkelen langs grøfta og hun har for lengst sluttet å pryle folk med fluesmekkeren. Noe hun derimot ikke har sluttet med, er ponniekspressen. Det er ikke mange jenter som overlever tenårene med ihuga hestegalskap, men denne jenta klarte det med glans. Og ikke bare hestegalskap, men generelt litt galskap. På ungdomskolen hadde hun kallenavnet Svampebob og på Storsteigen gikk hun som Emokid.

Jenta som i det ene sekundet sitter stille og ser alvorlig ut, kan bli borte i det andre og forandre seg til et ugjenkjennelig monster som verken sitter stille eller holder kjeft. Det finnes få bilder av henne uten grimaser, og på fylla kan hun sammenlignes med en ping-pong-ball som helst skulle vært fire steder på en gang. Hun synger surt, svømmer like dårlig og har en velutviklet sofa-rumpe som hun trimmer mest mulig, enten på datastolen, på hesteryggen eller på dansegulvet på den lokale puben. Dette er også en allsidig frøken som ikke klarer å bestemme seg for om det er psykolog, patolog, journalist, berider, radiodame eller ingeniør av noe slag hun skal bli når hun blir stor.

I all min kjedsomhet en tirsdag ettermiddag hvor jeg egentlig skulle ha gjort noe helt annet, snublet jeg tilfeldigvis over en rekke utrolige navn. Og hvorfor sitter jeg og ser på navn på nettet? Nei, jeg er ikke gravid, jeg er bare fryktelig valpesjuk! Rundt om på diverse mammaforum finnes det en hel barnebibel med tråder om navneforslag, gamle navn, pene navn og ikke fult så pene navn. Alle navnene jeg har tenkt å nevne for dere nå, er det faktisk noen som heter. Jeg hadde vel heller kalt barnet mitt Noname enn å døpe det for noe av dette her, men så skal det jo sies at dette er så gamle navn at de er vel snart utdødd.. Kanskje like greit, når jeg tenker etter.

Ser hun ut som en Gyda, Hegny eller kanskje Olfeia? Bilde weheartit.com


Jeg vet ikke med dere, men når jeg tenker på navn, ser jeg for meg en baby eller en valp (alt ettersom). Så sett i gang, man frem verdens søteste lille babyvesen i hodet, og les videre. Ja, for jeg har funnet både Nilsine, Ågesine, Durdei og Ludoviska (ja, hun var norsk). Ser du fortsatt den søte babyen i hodet ditt, eller har den vokst fort som fy og endt som et gammelt rynkete menneske? Vi har jo også Gudula, Baugeid, Petronille (promille?) og Klausine. Kårhild, Alfryda og Trygvår, hvor Trygvår får meg til å tenke på en traust gammal dølagamp og ikke en nusselig liten en. Jeg har også hørt andre skrekkeksempler, som egentlig bare hører hjemme i tullekroken, jeg gir dere: Hauk Endrine og Ulv Rørek! Hauk i seg selv er i og for seg ikke så ille, men sammen med Endrine ble det liksom litt knute på tråden. Jeg vet hvertfall hva jeg ikke skal kalle de fremtidige barna mine!

Hva sier dere? Pene navn?

Det går evig langt og enda lenger mellom innleggene mine, en slags blanding av at jeg, skamme seg, glemmer bloggen til stadighet og at jeg mangler noe å blogge om. Jeg gidder ikke, som nevnt tidligere, å blogge halvhjertet, så da blir det nå en gang bare sånn. Dagene går i ett med skole, hest og soving. De siste to lørdagene har jeg flakset avgårde til både Drammen og Asker, en må jo ikke glemme å lufte skrotten litt innimellom!

Siden sist har vi hatt dødsfall i familien Gærnt Galehus, min kjære lille hvit, Ylva/Bolla har gått fra oss. Hun sovnet uventet inn tirsdag 15 mars, måtte hun hvile i fred. Verdens beste hvit ligger nå, groteskt nok, i to kiwi-poser i fryseren og venter på at frosten skal forsvinne fra bakken så hun kan gravlegges. Og i alt mitt litenhvit-savn har jeg fått skikkelig valpesjuke. Jeg ønsker meg inderlig en liten til, men med tanke på fremtidsplanene mine får det pent bare vente til sommeren 2012, tidligst. Men det hindrer meg ikke i å sikle, aww'e og dagdrømme.

Kjære lille hvit, verdens mykeste mammadalt.

Jeg kan meddele at skolen går sin gang, uten de helt store forandringene. Karakterene kommer i det formatet jeg vil ha dem og jeg begynner smått å se frem til russetiden som nærmer seg farlig fort. Jeg er på vei til den blonde siden av fargeskalaen, sånn hårmessig og på vei til albino-siden av fargeskalaen, sånn hudmessig. Det er fryktelig begrenset hvor spennende hverdagsbloggen min blir, med en hverdag som ser noenlunde lik ut. Vekkeklokka ringer ti på halv seks hver morgen, og lyset slukkes senest halv elleve hver kveld. Spanande..

Ikke nok med at menneskene i huset mangler en skrue, men resten av husets beboere er ikke akkurat ''rett på en flekk'' de heller. Og skal man dømme etter utseendet, blir man kanskje ikke så innmari overrasket..

Liten chi, et dyr med to meter høy panne og et stort og et lite øye, kan umulig være særlig smart..

Hun er akkurat like speisa som hun ser ut som, og enda litt til. Husets bølle, ved navn Embla.

Liten chi og stor stygg, klatrestativ var visst ikke særlig gøy, ellers så var det fotografen som var fæl ..

Lakrishest nummer en, slår til med et skikkelig glis. Sett et så skjevt tryne før?

Lakrishest nummer to, har vel heller ikke akkurat lagt i selen for å fremstille som fotogen ..

Ja, du hørte riktig. Det blir nemlig meg. Etter den turen jeg hadde i bakken i går, er skjebnen nå klar som glass. Jeg skal bli snowboardstjerne! Om jeg faktisk blir kjent for å være awesome i half-pipen eller for mine legendariske mageplask langt ned i snøen med nesa på god vei inn i jordas kjerne, er vel en annen sak. De fleste som kjenner meg vet hvordan det gikk første gangen jeg stod på brett. Og helt til i går var det faktisk den eneste gangen jeg har stått på brett også. Men jeg må bare få det sagt, den gangen stod jeg faktisk, i motsetning til i går.

Den eneste gangen jeg faktisk stod var når Malin passelig oppgitt prøvde å følge meg ned bakken på brettet, mens jeg klamret meg fast i armene hennes så godt jeg bare kunne .. Jeg byttet til og med brett med Malin, bare for å sjekke om det bare var mitt brett som var vanskelig, men det var det altså ikke. Neivel. Det er jeg som er vanskelig. Ja, og bindingene hennes. Mens Malin prøvde brettet jeg hadde, bedrev jeg noe som lignet tredje verdenskrig for å komme meg ut av bindingene som ikke for sitt bare liv hadde tenkt å slippe meg fri fra plankejæveln bena mine satt fast i.

Jeg tok mageplask tre ganger ned bakken, og da mener jeg den lille bakken man må komme ned for å komme til heisen (les; tidenes pinglebakke!), falt på ræva dobbelt så mange ganger og vrei ankler og knær rundt både to og tre ganger. Når jeg endelig hadde kommet meg så langt som til buret ved heisen, betalte jeg 250 kr for heiskort, med store ambisjoner om å ta heisen opp bakken (les: den STORE), for så å drepe meg selv på vei ned igjen. Tja, først brukte jeg en hel evighet på å se hvordan alle andre tok heisen forran meg, og så enda en evighet på å komme meg bort til heisen uten å gå på ræva.

Når jeg endelig stod godt plassert sånn ca et sted jeg kunne rekke heisen, fikk jeg tak i en i nøyaktig tre sekunder før jeg igjen lå på magan med trynet ned og kjeften full av snø. Da gav jeg opp. Sendte Malin opp bakken et par ganger aleine så hun fikk kjøre, mens jeg satt nederst og så på fem-seksåringene som kom susende som små turbokuler ned bakken på både brett og diverse typer ski. At det går an, sier jeg bare!

Nå skal jeg tørr-trene ned bakken her hjemme, så kanskje jeg faktisk tør å sloss med heisen neste gang, når jeg føler jeg har litt mer kontroll på den *** brettet! Ønsk meg lykke til, og kom gjerne med tips, detta stiller på lik linje med rakettforskning, åssen i hule heiteste gjør man detta!?

At denne bloggen faktisk eksisterer enda, er et under i seg selv. Bloggingen har stått stille siden en stund før jul, og jeg vet enda ikke hvor lang tid det tar før jeg er tilbake. Det har seg slik at jeg lider av en kraftig bloggtørke, og vet dere hva, jeg gidder ikke blogge halvhjertet. Så da blir det stille her. 19 februar drar jeg på en 8 dager lang tur til Holland og jeg gleder meg som en liten unge til julaften! Kan hende det blogges om turen mens jeg er der nede, men jeg lover ingenting ettersom dagene blir rimelig hektiske der nede. Jeg hadde også store ambisjoner om å blogge fra juleferien (som allerede er en hel evighet siden), men som dere vet ble det med tanken.

Jeg har skrevet pakkelister, spørre-lister, huske-lister og skal-gjøre-lister. Det har faktisk blitt så mye lister at veggen min ser ut som en oppslagstavle fra en annen verden. Jeg har kjøpt klær og sko til turen, jeg har kjøpt det jeg trenger av hesteutstyr som man får kjøpt uten å egentlig ha hesten, jeg har drømt og jeg har fantasert. Denne turen har stått i hodet mitt så lenge nå at den er blitt en besettelse og et luftslott på en gang, det har hele tiden vært så surrealistisk. Først når jeg står midt i en stall med haka nede på tredje knapphull, sikla i en dam rundt meg og dirrende knær, kommer jeg til å forstå at det hele faktisk er virkelig. Min egen - og mange andre jenters drøm, skal bli min virkelighet! Herriguuuud.

Jeg sitter her og river meg selv i håret, grynter sånn passe frustrert og dunker hodet ned i skrivepulten. Her pugges det nemlig til historieprøve. Giga-prøve! Det er så mye informasjon, så tungt og kjedelig stoff. Det er ikke snakk om at jeg får med meg halvparten av det som kommer på prøven, engang. Aldri i verden. Hvorfor finnes det ikke en sånn chip man kan laste ned informasjon på, som bare kan puttes inn i hodet etterpå? Tenk hvor fint det hadde vært da, du! Dessverre er det nok ikke så enkelt. Konservatisme, liberalisme, sosialdarwinisme og grunnlovskonservatisme kan gå og legge seg. Jeg elsker historie, altså.

Jeg...

- lager nesten alltid grimaser på bilder (du ser hvor jeg har det fra ..)
- synger i dusjen
- skvetter fort, også av ting jeg faktisk ser
- griner av stort sett det meste
- leser helst kioskromaner, såkalt husmorporno
- liker å synge, men er ikke akkurat begavet
- gikk på folkedans og linedance når jeg var liten
- sover med to bamser i senga, i tillegg til to dyner og 12 puter
- var alltid bløt på beina før, fordi jeg ikke gadd å gå rundt vanndammene
- får av og til mongokula, da er jeg høyt og lavt, med rare lyder og grimaser
- er et ekstremt vanedyr
- var plagsomt utadvent før, nå er det nesten stikk motsatt
- synes Øystein Sunde er en morsom fyr, kan sitte å le av sangene hans i timevis

Hvilke rare sider har du ved deg selv?

Natt til i dag våknet jeg i fire-tiden. Gråtende. Jeg hadde en fæl drøm. Nesten som et mareritt, men ikke helt mareritt likevel. Jeg drømte at  jeg hadde en kjæreste, døende av kreft. Alt var så virkelig, det kjentes ut som om det faktisk skjedde. Jeg husker at jeg satt ved siden av sykehussengen og holdt han i hånden mens jeg så hvordan livet sakte men sikkert gled ut av kroppen hans. Jeg husker hvor fortvilet og hjelpesløs jeg følte meg. Personen jeg satt høyest i verden lå i en seng på et sykehus og visnet sakte inn. Det var den verste følelsen jeg noen gang har kjent. Sorgen som grep meg når kroppen hans tok de siste åndedrag. Tenk for en forferdelig følelse det må være, å miste en kjær person på denne utrolig smertefulle måten. Jeg våknet med tårene langt nedover kinnene, og takket noen der oppe for at det bare var en drøm. Måtte det aldri, aldri skje meg eller noen av mine nære.

Jeg er så ufattelig fyllesyk i dag. Jeg skal aldri drikke meg så full igjen, noen gang. Neida. Joda. Uansett. Naiv som jeg var, hadde jeg forberedt meg på en passelig edru tur på byen. Trodde jo ikke for alvor at mannebeinet som sa han sku sjenke meg på pubben virkelig kom til å sjenke meg. Så feil kan man altså ta. Både to og tre drinker gikk ned uforsvarlig fort, i tillegg snyltet jeg øl av både mannebeinet og kompisen hans hver gang jeg øynet muligheten. Herregud. Passelig kjempedritings stod jeg enten på dansegulvet eller så satt jeg på krakken min. Eller, jeg satt vel egentlig ikke. Jeg danset med ræva planta nedpå krakken. Og vet du hva? Jeg solgte kjolen min på do.

Jeg vet om en ekte hverdagshelt. Hun utretter kanskje ikke mirakler i andres liv, men hver dag utretter hun mirakler for seg selv. Selvfølgelig er det mammaen min jeg snakker om. Hun er barnslig, hektet på strikking og merkelige dyr, hun er verdens rareste mamma, men også verdens beste. Mamma er kraftig rammet av to kroniske sykdommer, disse gjør hverdagen for henne mye vanskeligere å komme gjennom. Store smerter, utmattelse og depresjoner er en del av livet hennes nå, noen dager bedre enn andre. Enkelte dager klarer hun ikke stå opp av sengen på grunn av smertene, andre dager danser og løper hun rundt som en femåring på lykkepiller. Jeg vet hvor vanskelig hun har det, jeg ser det hver dag. Nå som hun ikke får lov til å jobbe lenger, er jeg daglig vitne til at mammaen min visner litt og litt. Hun har alltid likt å jobbe, og nå får hun plutselig ikke lov lenger, fordi kroppen hennes ikke er sterk nok. Jeg hjelper henne så godt jeg kan, støtter henne og prater med henne. Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan hun kommer seg gjennom dagene. Likevel beviser hun gang på gang at hun kom seg gjennom enda en dag. Jeg håper hun en dag kan få litt annen hjelp, så hun ikke må kjenne alle smertene hele tiden.

Du vet når du står midt på dansegulvet, omringet av masse fremmede mennesker og musikken dundrer gjennom rommet, den følelsen av ekstase når hele dansegulvet eksploderer rundt deg i en heftig rytme. Det er en av de beste følelsene i hele verden. I slike øyeblikk kan man bare fortsette og fortsette, i en egen liten verden av dansende mennesker, høylydt dundring av musikk og akkurat-passe-svimmel rus. Jeg tilbringer mesteparten av tiden på byen nemlig der, passe beruset midt på dansegulvet. Resten av tiden står jeg ute og peser mens jeg kjøler meg ned etter dansingen, før jeg løper rett ned og begynner helt på nytt. Nå er det snart lørdag, og jeg håper hele bygda skal ut så dansegulvet fylles opp og utelivet blir bra, for da skal nemlig jeg ut og riste rumpe!

Nå som det begynner å bli kaldere i luften, blir det også gradvis kaldere på rommet. Det er dårlig isolert, og er det kaldt ute, ja da er det kaldt inne også. Jeg kan verne om singelstatusen min så mye jeg vil, men det endrer ikke på det faktum at det er kjipt å legge seg i en kald seng hver eneste kveld. Varmeflaske, sier du? Nah, det kan liksom ikke helt sammenlignes med en varm kropp som kan krypes inntil og stjeles varmen fra. Og skal jeg være helt ærlig, det suger å være singel. Heldig for meg har jeg en bamse som er halvparten så stor som meg, så hver kveld når jeg legger meg, kan jeg bare tenke at det ikke er en bamse i det hele tatt, men en helt annen...

Jeg ser deg i drømmene mine, hører stemmen din og kjenner den varme kroppen mot meg. 
Men jeg ser ikke ansiktet ditt. Jeg drømmer om deg, men vet ikke hvem du er. 
Hvem er du?

I forbindelse med en norskoppgave på skolen har jeg skrevet litt om janteloven og mine meninger rundt den.

1. Du skal ikke tro du er noe.
2. Du skal ikke tro du er like så meget som oss
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss
4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss
6. Du skal ikke tro er mer enn oss
7. Du skal ikke tro at du duger til noe
8. Du skal ikke le av oss
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg 
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe

Janteloven ble skrevet av Aksel Sandemose i 1933 og ble publisert for publikums øyne i verket En flyktning krysser sitt spor.

Janteloven forteller deg rett og slett at du ikke skal ha tro på deg selv, at du ikke er noe, du holder ikke mål og du bør i alle fall aldri gå din egen retning i stedet for å følge strømmen. Om man hadde fulgt denne absurde samlingen med formaninger, hadde mange av oss virret rundt som grå mus uten pågangsmot eller selvsikkerhet. For det er alltid noen som vet bedre enn deg og som gjør det du gjør mye bedre enn deg. Du kan jo alltids prøve å bli like opphøyd som dem, men du må huske på det, at det kommer du mest sannsynlig aldri til å klare! Loven sier noe om at det å ha en tro på seg selv, mot til å prøve noe eget, ikke er lov. Du har liksom ikke lov til å gjøre motstand og på din egen måte vise deg klokere. Er det virkelig sånn? At det er uhørt å ha egne drømmer om å gjøre noe ikke alle andre gjør? Har du ikke lov til å ha tro på deg selv? Har du ikke lov til å stole på egenskapene dine og ha dine egne meninger?

Folk i dag, kanskje spesielt ungdom er raske til å kritisere andre. Er det fordi de må finne andres feil og mangler for å føle bedre med seg selv? Er det fordi de faktisk mener at de er bedre? Eller er det av den helt enkle grunn at det er forferdelig lett å se andres feil og påpeke dem uten å egentlig tenke over at det er det man gjør? Som ungdom er det press fra alle kanter. Du skal ha de riktige klærne, ha de riktige meningene, gjøre de riktige tingene, se ut på den riktige måten og omgi deg med de riktige folkene. Avviker du fra disse, er du utfryst fortere enn du rekker å si trubadurhjørne. Går man i andre klær, gjør opprør mot strømmen og har egne meninger høylydt, blir man ofte møtt med hånlige blikk og en hel haug med rygger. Da holder du ikke standardmålene, du skiller deg ut og er en potensiell fare for hierarkiet som allerede er bygd opp. Du skal helst være sykelig tynn og samtidig være veltrent, du skal ha bøttevis med utadvendt personlighet uten å ha forstyrrende meninger eller være litt rar. Er man innenfor en av disse trygge gruppene som jeg velger å kalle dem, er det fryktelig lett å påpeke ??de andres?? mangler. Det er fryktelig lett å mislike en person av totalt ugyldige grunner. Og alt dette bunner egentlig i frykt for å havne utenfor selv!

Uansett hva man som opphengt ungdom driver med, er det alltid et press for å prestere både riktig og å gjøre det hver gang. Presterer man ikke godt nok, blir man faktisk sett ned på det være seg fotball, hest eller dansing man driver med. Man skal rett og slett være mindre menneskelig! Ja, for det er dét det er å gjøre alt perfekt hele tiden. Det er menneskelig å feile, det er menneskelig å ha en dårlig dag hvor ting går litt skeis.  Ei heller skal man skille seg ut med sine egne meninger, og skulle man være så frekk at man ikke deler flertallets syn, så skal man være nøye med å holde munn.

Så da spør jeg, skal vi ikke tro på oss selv, ha egne meninger eller gå i de klærne man vil? Skal vi nekte oss selv å være en selv bare fordi folk kan se rart på deg? Nei. Selvfølgelig ikke! Jeg har vært der selv, blitt kritisert sønder og sammen til all tro på meg selv var borte. Helt til jeg åpnet øynene og skjønte at de hadde tatt grådig feil alle sammen. For vet du hva? Du er verdt noe, du er flink til noe og du har rett til å gå din egen vei om det er det som er riktig for deg. Janteloven er oppdiktet svada som i alt for stor grad har hatt negativ påvirkning i alt for mange sammenhenger. Men sannheten er den at du er fri til å tro akkurat hva du vil om deg selv og egenskapene dine. Du er fri til å tro at du er noe, av den helt enkle grunn at det er du faktisk. Janteloven er på svartelisten hos meg og jeg håper at den blir det hos flere. Den ødelegger troen på individet! Den er for flokkmentalitet og nedtrykking av egne meninger.

Og med dette vil jeg avslutte med fire små linjer.
1. Du er noe
2. Du må ha tro på at du duger til noe
3. Du må stole på dine egne meninger

Ikke gjør som alle andre bare fordi det er lett. Gjør som du vil og vær stolt av det etterpå!

Jeg har såå lyst å dra på campingtur for tiden! Med en skikkelig gammel campingvogn uten strøm, do og vann. Langt oppe på fjellet ved et tjern eller på en campingplass ved et badested. Vi gjorde det mye når jeg var liten, husker jeg. Jeg savner det, herregud så koselig det var! Med stearinlys, batteridrevet radio og vann på svære dunker. Bålmat, lunken drikke og med dopapir bak en tilfeldig busk i nærheten.

Så jeg spør, hvem blir med på campingtur til sommeren!? Fordel om du har bil og kjøyrarkort. Jeg har så lyst, så lyst. Med bålkos, alkohyler, hard seng og god stemning. Kortspill, ludo og stigespillet i halvmørket med en sprakende radio i bakgrunnen. Litt retrofri med stil. Sukk.